Nå er det fint ute, ordentlig sommer. Midt oppi dette har jeg kommet litt inn i spøkelsesvideoer, skrekkvideo fra ‘body camera’ og amerikansk Politi, og, selvsagt, noen kiropraktor-videoer må jeg av og til se. For de som ikke allerede har gjettet, er dette altså på Internett (YouTube).
Et tema, sånn raskt og ganske enkelt her nå, som kanskje kan skrives noen tanker om, har å gjøre med akkurat de videoene fra Politi i USA. Merkelig ‘sjanger’, kanskje, som ser ut til å handle om å presentere hvor ‘rare’ eller sinnssyke individer man kan finne i menneskearten. Når man da tenker på sirener og dører som av og til sparkes inn på grunn av angivelige kriser som foregår på andre siden, ligger jo alltid Statens regler og autoriteter bak. Og i Norge snakker men vel i sånne tilfeller om Straffeloven, for eksempel.
Det som faller meg inn, av og til, når jeg ser disse presentasjonene av individer som absolutt trenger å tøyles inn litegrann, er hvordan denne videosjangeren på en så selvsagt måte legger frem en slags målestokk, og så evaluerer i hvilken grad en butikktyv eller seriemorder har gått for langt i forhold til den. Det fokuset virker nemlig litt banalt og lettvint, hvis du spør meg. Egentlig ligner det nesten på fotballsendinger: man lager spilleregler, og så sjekker vi hvem som oppfører seg skikkelig teit på banen, og kanskje må få rødt kort av dommeren. Mens det som kanskje hadde vært mer nyttig for mennesker og samfunnet, er å midlertidig legge vekk spillereglene, og så snakke om hva slags adferd som er bra, og hva årsaken er til at noen har adferd som er skadelig for de selv og/eller andre. Kan det for eksempel være arv? Eller er det miljø? Eller kanskje en kombinasjon? Eller kanskje noe tredje?
Et fanatisk kult-medlem er ifølge litt filmer og sånt ganske sterkt basert på ‘spilleregler’, på spesifiserte ordninger, advarsler og anbefalinger. Mye bra har riktignok blitt oppnådd ved å følge systemer, rutiner og sjekklister. Men det virker noen ganger som en måte å se verden på, som minner om et spill, en karikert forenkling. Når man snakker om virkelige mennesker, liv, lidelse og død, kan sånt fokus på regler noen ganger gi meg inntrykk av det menneskelige blir som en tifeldig tanke innimellom ‘det som egentlig teller’. Da kan noe av det som kanskje burde forventes at samvittighetsfulle mennesker tok alvorlig, bli til en slags underholdning og parodi. Kanskje fordi krefter i samfunnet krever at viktige tema som liv og helse er noe som ‘burde’ avgjøres i plenum, og presenteres på en måte som ‘folk flest forstår’. Av og til får jeg fornemmelsen av at det er en fordumming og forenkling av superviktige tema, som på sin egen måte er nesten like tragisk som noen av de hendelsene som kommer frem på videoen/underholdningen. Når viktige oppgaver skal løses, er det ikke sikkert at alle trenger å inkluderes.
